Det lyser i Skjebergsmia

Hu Minda kjem ifrå skauen
Bærhugu, kveld etter kveld,
Går hu den såmmå vegen uten å sjå seg telbars att.
Nerover stasjonsvegen,
Rett over bedhusgarden,
Inn på ei tømmerløype og ut på et vegaskjell.

Det hender at mannfolk hu møter slår frampå om ditt og om datt,
Da snur hu seg bærre og ser på dom og så kjem dom alder att.

Hu går som hu gjør om kvelden,
går vegen hu bruker å gå,
bort ifrå bygdeståket, dit snøen er stille og blå.

Det lyser i Skjebergsmia,
Der står det ei dør på gløtt.
Der hamrer det nå som det kjem til å gjøra,
For der har det hamre støtt.

Hår eneste kveld når arbe er endt,
Så flyg det en gutt og får lykta si tent.
Og lykta svinger i glaset, mens hammaren og høvlen går.

Seng skal det bli! Og stoler og skåp
Og brøllop en gong i vår.

Hu Minda kjem ifrå skauen
Det er siste gongen i kveld,
Nå skal hu snart ha en liten, og senga og skåpet er ferdig.

Skauen er stille og rolig,
I bygden er allting gæli,
Der skrik det frå alle kanter, det huje og kaue og smell.

Gå itte blind gjønnom livet,
tenkj litt og prøv å forstå!
Nå skal vi vise vegen,
men væla skal snart forgå!
Det ser vi på alt som skjer!

Nå stengte hu døra
nå bles han ut lykta
nå tendes a aldri mer.

Men over i andre bygder vi itte veit navnet på
svinger det lykter i sotete glas, for dom som er blinde og blå.

Det lyser i Skjebergsmia,
Der står det ei dør på gløtt