Den første løvetann

Det sto en liten løvetann så freidig og tilfreds
På landevegens grøftekant i sølevann til knes
Et bustehue lyste gult Å nei hvor jeg er fin
Den hadde nettopp speilet seg i sølepytten sin

I grøfta gikk en liten pjokk som pjokker ofte går
I våt og skitten kjeledress med gult og bustet hår
Han satte seg i søla ned og strakte ut ei hand
Og nappet opp med rot og topp sin første løvetann

På vegen kom det mange barn de kvidret lyst og lett
Imens de ordnet fort og flinkt en blåveisblå bukett
Og pjokken ropte Se på meg hva jeg har funnet her
Men barna bare lo og sa så pjuskete den er

Å nei så menn sa pjokken jeg skal ta den med til mor
Så sier hun at den er fin og jeg er veldig stor
Det si'r hun for å trøste deg sa de som sto omkring
For du er bare fire år og skjønner ingenting

Da stabbet pjokken hjem igjen og snufset lite grann
Og blomsten hang med hue ned og lengtet etter vann
Han åpnet døra sent og tungt og plutselig sa mor
Å gid så fin en blomst du har å nei hvor du er stor

Du si'r det for å trøste du sa pjokken likegla
Å langtifra sa mor og lo Jeg mente det jeg sa
Det aller største mor vet om er nemlig guttemann
Som kommer hjem og har med seg sin første løvetann