VII

Solen har for lengst
Sett sin bane bak fjell
Stille kveld foer skoddestorm
En natt aa minnes her
Blant nevrotiske moerke traer
Hvor maanen streifer iskoldt
I sin sorgtunge form
Her hvor engler styrtet
Dypt i havsets svelg
Her hvor engler druknet
Doedsdoedt skutt av lyn
Roedt dett renner fra kirkevegg
Og dyr i mann for teften
Paa haand og fot med raggeskjugg
Og fraad om galne kjeften
Ulvgule oeyet som speiler
Og ser i moerke natt
Fra fjellet spist og bratt
Hugrer aldri av frostens grep
Kaldere enn alle de tusen kulder
Med svarte fuglen paa saa blek en skulder
Smykket med arr fra galgens rep