Verden ror

Den fjerne kysten i en drøm
kan ingen nå,
for strømmen bærer mot, og alle fjell
er gjennomsiktige og bare blå.

Ved årene må alle ta
sin tørn og ro.
Biscaya blåser opp. Ta i, ta i!
Tro at vi kommer frem. Ta i og tro!

Og dersom båten vår går ned,
så legg på svøm.
Vi har et håp, et eneste: Å få
satt føttene på stranden av en drøm.