Solskinn i januar
Sett her og skriv på et dikt
om en som ikkje forstår
koffer han føl sæ så tom
og disse dagan som går og går.
Men så ser æ der over åsen
en glorie mot himmeln blå:
Sola e visst på vei,
sola har meldt sæ på.
Æ får løst tel å sprenge ut,
slæng fra mæ alt æ har!
Æ kan lov dæ, vi e ikkje bortskjemt
med solskinn i januar.
Æ sett her og prøva nån ord
som handle om det som e tungt,
men når æ ser ut av vinduet,
så ser æ nå lyst og ungt.
Tenke på folkan der nede
på sykehjemmet i bakken,
de gamle nedsunkne kallan
som kanskje kjenn sæ litt rettar i nakken
og damen i fjerde etasje
får gullglans i sett hår.
Æ kan lov dæ, det har´kje vært mykkje av
den frisyren i år.
Æ trudd æ hadd nåkka å si
om savn og mørke og kveld.
Kjente at æ va på god vei ned,
men så kom sola og gjorde sæ tel.
Uten lyd legg ho heile byen under
sine gyldne lokka,
så voksne folk blir unga igjen
og glem å se på klokka.
Selv naboen finn frem sneipen,
går ut på sin lille balkong,
og med lighter´n som OL- fakkel
starta han årets sesong.
Æ sett her og skriv på et dikt
om å ikkje komme nån vei,
ikkje ha nåkka å glæ sæ tel,
så kommer sola med hatten på snei.
Æ kan ikkje bruke ei setning
av det ho hviska der borte i åsen
Vinter´n her e som et fengsel,
men ho har nøkkeln tel låsen.
Æ sett her og ser på et ark,
æ sett her og hold i ei penn.
Nu flomme det lys over bordet,
æ klar´kje å hold det igjen.