Balladen om Jonas Falch

BALLADEN OM JONAS FALCH

På Andenes, i gammel tid,
der bodde det en kar
en væreiar, en handelsmann,
en ekte nordnorsk "tsar"
og Jonas Falch va navnet,
en Mammons profitør
og nåde den som havna
i falken sine klør.

Han hadde mangen feskar
i nakkegrepet sitt,
de sto i skyld og gjeld te han,
og aldri vart de kvitt.
Han huta dem på havet
i finvær og i fokk
for aldri kunne Jonas Falk
få fesk og penga nok.

En dag i februar
så sto barometret lavt
og kallan såg i véret
og skjønte kor det bar
men Jonas Falch han sjenka i
en dram te kver og sa:
Med brennevin i brøstet
ska du sjå han spakna av!

Så fikk de nok en døktig sjenk
og hissa sæ te dåd
fornuften dunsta bort i sprit,
nu skulle de i båt.
Te Nordhavsbakken seilte de,
der skreien sto så tett
at førr å komme gjønna der
så måtte du ha spett.

Her feska de i dobbel rus,
i øyeblikket rik
i neste nu va lykken vendt
te kaos, kamp og skrik
Nordvesten slo med herskerhånd
og ingen mann vart skånt
og kver og en fikk lære sæ
at livet e te låns

Av flokken uta trettito
flaut bare to i land
De andre fann si våte grav
i havets ville vann
og presten uti Andenes
tok frem sitt sorte skrud
og fikk ei tung og travel tid
med mange enkebud.

Om Jonas Falch ska sies,
han e fattig og forlatt
av alle, unntatt dauingan
som banke på kver natt.
Et liv i angst og anger
og evig sjelekval
e alt som e tebake
av hans store kapital.

Tredve dauinga på trappa står,
å-å- å hå hå
Kommen for å høste ditt hodehår
og hente di nattero .....

Ola Bremnes